so then you found that we could not make sense

Hvorfor er disse følelsene sterkest, spør jeg, men du har aldri et ordentlig svar å gi. Stjålne blikk i feil retning. Stjernene har mistet sin glød og deres betydning er svekket. De samme tankene som jeg tenkte høyt med deg når jeg så dem før er ikke like sterke, men desto vondere å tenke; stjernen din er der men jeg klarer ikke å se på den med samme beundring og gryende lykke som før. Den glir i ett med alle de andre og skiller seg ikke ut, på samme måte som jeg ikke lenger gjør for deg. Enda et fjes i mengden som ikke etterlater noe større inntrykk enn at du har glemt det innen få sekunder. Hvorfor disse følelsene er sterkest, gjentar du med et trekk på skuldrene og et ubestemmelig uttrykk i øynene som jeg har sett for mange ganger i tidligere liv. Repriser skimtes så vidt under øyelokkene mine mens jeg jager på søvnen som har gjort det for en vane å gjemme seg for meg, lar meg ligge og pines mens tiden går uten å helbrede sårene noe mer enn i går og dagen før der. Du tok fra oss betydningen. Du gjorde deg opp en mening uten å diskutere den, du sa, du gjorde, du bestemte at stjernene skulle slutte å skinne i mine øyne mens de fortsetter å speile seg i dine. Vinteren er alltid hard, men hardes for dem som er for dumme til å innse at det å gi etter først ikke er et smart trekk, at å falle uten å ha risikoen om å ikke bli tatt imot i bakhodet kanskje skulle vært revurdert.