søndag 29. januar 2012

jeg så et stjerneskudd og ønsket meg deg

Jeg så et stjerneskudd og ønsket meg deg. Du er så vakker. Jeg gleder meg til å bli kjent med deg, til lange våkne netter hvor vi stryker hverandre over pannen og tegner prikk til prikk-bilder på føflekkene våre. Jeg vil vite hva du drømmer om. Vi skal gå tur, hånd i hånd og se på de fine fargene i himmelen og reflektere over hva meningen med livet er mens vi bøyer hodene våre bakover og ser på stjernene og lærer hverandre de stjernebildene vi kan. Så finner vi på nye og kaller dem opp etter oss. Musikken din gjør meg målløs. Jeg vet steder vi kan dra til, der alt vi hører er lyden av fremtiden. Smilet mitt ble til den dagen du fikk meg til å le og jeg vil aldri slutte. Verden ble en plass der alt var sukkerspinn og kjærlighet på pinne en gang mellom sommer og høst, vi spiser lakrissnøre fra hver vår ende og møtes på halvveien, løfter hverandre opp og tar oss i mot når vi nesten faller. Du sier jeg har de fineste øynene. Du har de mykeste leppene. Gåsehud når du spiller, gåsehud når du ser på meg, gåsehud når du sier du er min. Sangen vår ender aldri.

tirsdag 17. januar 2012

so then you found that we could not make sense

Hvorfor er disse følelsene sterkest, spør jeg, men du har aldri et ordentlig svar å gi. Stjålne blikk i feil retning. Stjernene har mistet sin glød og deres betydning er svekket. De samme tankene som jeg tenkte høyt med deg når jeg så dem før er ikke like sterke, men desto vondere å tenke; stjernen din er der men jeg klarer ikke å se på den med samme beundring og gryende lykke som før. Den glir i ett med alle de andre og skiller seg ikke ut, på samme måte som jeg ikke lenger gjør for deg. Enda et fjes i mengden som ikke etterlater noe større inntrykk enn at du har glemt det innen få sekunder. Hvorfor disse følelsene er sterkest, gjentar du med et trekk på skuldrene og et ubestemmelig uttrykk i øynene som jeg har sett for mange ganger i tidligere liv. Repriser skimtes så vidt under øyelokkene mine mens jeg jager på søvnen som har gjort det for en vane å gjemme seg for meg, lar meg ligge og pines mens tiden går uten å helbrede sårene noe mer enn i går og dagen før der. Du tok fra oss betydningen. Du gjorde deg opp en mening uten å diskutere den, du sa, du gjorde, du bestemte at stjernene skulle slutte å skinne i mine øyne mens de fortsetter å speile seg i dine. Vinteren er alltid hard, men hardes for dem som er for dumme til å innse at det å gi etter først ikke er et smart trekk, at å falle uten å ha risikoen om å ikke bli tatt imot i bakhodet kanskje skulle vært revurdert.